Tennis er jo selve fallossymbolet innen idrett. Hvordan ser du på deg som selv som spiller, og hva gjorde at du startet med denne fantastiske idretten?
Jeg er nok en ”klassisk” amatør: slår mange ”unforced errors” og pinlige andreserver. Evner heller ikke å utnytte motstanderens meget svake andreserve spesielt godt.
Jeg har lenge sett opp til Federer, og har alltid hatt en liten drøm om å kunne tilegne sveitserens lekne spillestil. Men jeg er nok mer lik Andy Roddick eller John McEnroe i spillestilen. Roddick kanskje først og fremst på grunn av capsen og Lacost-skjorta, men også fordi jeg liker å "dra til" på førsteretten, i kjent Roddick-stil; McEnroe på grunn av temperamentet. Det kan gå en kule varmt. I tillegg kan jeg engelsk.
Bakgrunnen for min interesse for tennis var nok dens eleganse, allsidigheten og typene. Det holder ikke bare å kunne løpe langt og fort, du må også beherske det tekniske aspektet ved spillet. I tillegg til varierende underlag. Dessuten har tennisen hatt noen herlige karakterer opp gjennom historien, fra Bjørn Borg og John McEnroe til Nadal og Federer, og vår egen Casper Ruud. Det er heller ikke feil at man kan spille i piquet og bandana.
Det er registrert at du ikke spiller med tennissko, er det taktiske årsaker bak? Og hvordan er forholdet ditt generelt til tennisutstyr?
Det er korrekt at jeg ikke spiller i tennissko! Det er en enkel grunn: jeg bruker et par sko til de er slitt, og til tross for to år med SI er de fortsatt inntakt. Men med nok et år på rødgrusen og ”kunstgresset” spørs det om skoene holder enda en sesong til.
Jeg er ganske ”rolig” når det gjelder tennisutstyr generelt. Jeg liker å ha en shorts med lommer, og har faktisk nylig kjøpt meg en ny, rask Nike-variant! Naturligvis med lommer. I turnerningssammeng stiller jeg i piquet, mest for syns skyld. Jeg er ganske så grå ellers. En caps for å skygge for sola, men ikke noe overgrip eller vibrasjonsdemper. Det enkle er ofte det beste, for å sitere en dagligvarekjede med litt omdømmeproblemer.
Du virker som du er dedikert med tanke på at du har kommet veldig langt tross få deltakelser, hva er hemmeligheten? Ryktet skal ha det til at trening på asfalt har vært viktig for deg?
’Dedikert’ er en god beskrivelse. Når man først tar den lange turen over de syv fjell, er det alright å få med seg så mye som mulig av turneringen. Det er ingen som husker en for bare deltakelsen – det må presteres også!
Jeg skal heller ikke legge skjul på at det ligger et kostnads-/nytteelement her, all den tid jeg er Økonom. Man ønsker mest mulig ”bang for the buck” og nyttekurven benyttes aktivt for å få til full optimalitet.
Det ble kanskje et politikersvar der jeg ikke direkte svarer på hvorfor jeg har kommet så langt tross får deltakelser, men heller litt mer drodling omkring innsats og nyttemaksimering. Det er ikke mer enn det må være.
Treningene har for det meste foregått i gymmen, sammen med bolerne. Men når jeg en gang i blant har beveget meg utendørs, er det selvsagt asfalten på Stemmemyren som gjelder.
Men du lurer på om det har vært en fordel? På det vil jeg svare: uten tvil!
Når (hvis) jeg får dratt av gårde en knallhard forehand- eller backhandvinner på asfalten vil jeg (naturlig nok) kunne få til et like godt, om ikke bedre, slag på rødgrusen. Dessuten gir det meg kompetanse til å håndtere en bane med varierende underlag, slik som kunstgresset. Jeg ser utelukkende positive fordeler med asfalten, og tror denne treningen vil gi meg et konkurransefortrinn overfor de som vanligvis klasker ball på et fint og jevnt underlag.
Hva er ditt beste SI-minne?
"Mitt beste SI-minne er fra min første deltakelse i 2015. Jeg møtte Gaute Melås i åttendelsfinalen, og favorittstempelet var selvsagt enormt på yngstebror Melås. Rubens tipp & tobakk ga latterlige 1,05 tilbake på seier til vinneren fra 2012 og 2013.
Det kom derfor som et stort sjokk, og det gikk et stort gisp gjennom court'n, da jeg stakk av med kvartfinalebilletten. Hvem var han totalt ukjente duden som hadde sendte den dobbelte vinneren ut allerede i første utslagsrunde?
Det hjalp heller ikke at Larsen Melås-familien var mitt vertskap under turneringen, og rykter skal ha det til at eldstebror Melås, Sindrini, virkelig måtte finne fram overtalelsesevnene sine for å la meg få komme tilbake året etter (det gikk selvsagt bra, all den tid Sindrini tross alt har tatt faget 'Forhandlinger' ved Norges Handelshøyskole)."
Mange mener at tennis er en eneste stor metafor på livet. Klarer du å dra noen paralleller fra tennis til ditt liv?
Det er selvsagt mange paralleller med tennisen og det "vanlige" livet. Først og fremst handler det om på tennisbanen, som i livet for øvrig, å legge ned knallhard innsats. Ferdig snakka! Når man så har opparbeidet seg evner, egenskaper og ferdigheter gjennom solid arbeid, går det mest annet stort sett ”smooth” og lekende lett, som en avgjørende og rolig 'drop shot' like over nettkanten.
Det er dessuten nærliggende å trekke fram tennisracketen, en tennisspillers aller viktigste utstyr. Et redskap så viktig at man tar hånd om og vare på den som om det var ditt eget barn – som jeg nå kan relatere til!
Ellers gir tennisen og livet (nesten alltid) deg en ”second chance” (ref. annenserve), men der man i varierende grad utnytter denne muligheten (ref. annenserve nok en gang). Jeg kunne fortsatt, for det er så mange likheter, men jeg stopper der.
Avslutningsvis har du lyst til å si…
Jeg er nå klar for å fullføre et ekte hattrick, eller 40-0 om du vil, i SI-sammenheng. Det ble kvartfinale i 2015 og semifinale i 2016 (røyk begge ganger for tapende finalist), og den naturlige progresjonen tilsier dermed finale i år (hvor det blir tap, før jeg vinner i 2018). På bakgrunn av dette er fallhøyden enorm, samtidig som presset er umenneskelig. Det spørs om jeg, uten moralsk støtte på sidelinjen, evner å bære en slik bør på mine små skuldre - men som de sier: "time will show"!
Avslutningsvis vil jeg derfor takke for invitasjonen alle tre årene. Jeg vil også, i klassisk idretts- (og Paradise)stil, si at jeg støtter turneringens slagord 110%. Å mene noe annet enn det SI står for er det samme som å tape før man i det hele tatt har begynt!
Å vinne er alt.