Historien om Skien Invitational 

Skien Invitational. Den lille tennisturneringen sørøst for Hardangervidda som ved første åsyn kan virke som en liten øy i et stort hav av tennisballer. Der helter skapes, vinnere kåres og legender krøkes. Der venner samles til lystig lag, både på og utenfor de hvite linjene som avgjør om ballen er inne - eller ute. Turneringen som i følge tidsskriftet «Varden», tar på seg ansvaret for å, sitat; – blåse liv i tennisen, atter en gang. Samlingen av mennesker som kjemper en tapper kamp om tennisgunst. Skien Invitational.

 

I sitt første år, 2010, var Skien Invitational en skral og skjør blomst. En blomst som gjerne ville gro, men som ble holdt igjen av mangel på markedsavdeling og begredelige rammebetingelser. Blomsten var likevel vakker. Turneringen var en kamp mellom kjernen av middelmådige hobbytennisspillere med sitt utgangspunkt i Telemarks sørlige Skagerakfront.

 

Det var et salig kaos. Alle slo alle, og til slutt sto to tapre menn igjen i finalen, en finale som utartet seg

som en skyttergravskrig. Ingen ville gjøre feil, ingen av de to ville ta unødige sjanser med å angripe,

ingen ville stå på flatmark og risikere å bli slaktet av sin motstander som utnytter en feilslått strategi.

Men en vinner ble det. I etterkant strides de lærde om denne seieren skal gå inn i historien som en

offisiell seier, for offisielt ble ikke denne første turneringen kalt Skien Invitational. Nei, i 2010 ble den

kalt Skien Open. Alle skulle liksom kunne være med. Med en navnendring skifter også rammene for

turneringen for 2011.

Dermed er det bortimot umulig å bestemme om vinneren, fra hjertet av Skien, omtrent på hjemmebane,

slått ut i kvartfinalen i 2011 og finalen 2012, men dog vinner i 2010, skal få sitt navn skrevet inn i

Skien Invitationals historie.

Uansett blir det skrevet her, så får det være opp til deg som leser å avgjøre seierens betydning.

 

Skien Open var et frø. Et frø som grodde inn i hodene på arrangørene, og som satt i gang

tankeprosesser verden ikke har sett siden klimaforhandlingene i København. Forskjellen var

at her kom vi faktisk frem til noe.

 

Det vi kom frem til, var å invitere venner til en utvidet turnering, med nyetablert markedsavdeling og

attraktive rammebetingelser. Det ble noe folk hadde lyst til å være med på. Noe å kjempe for.

Skien Invitational ble en suksess, kraftig støttet av lokalt og nasjonalt næringsliv. Med deltakere fra

20 til 65 år. Med engasjement. Tennisracketer fløy gjennom luften, vinnerviljen var til å ta og føle på,

skuffelsene var mange. Men overraskelsene skimtet også med sitt nærvær. Det var en turnering der

alle stilte på likt grunnlag. Et spent publikum overvar en utrolig finale, og dro deretter på bankett med inspirasjon og idrettsglede rennende i årene sine. Taler og premiering, pils og god stemning preget kvelden. 25 tennisspillere samlet til en hyllest av samholdet. Frøet gror.

 

2012 ble et år som skrev seg inn i historien. Varden troppet velvillig opp til turneringen som skulle bli den merkeligste noen sinne. «Hva gjør glade tennisamatører når de ønsker å spille? Lager en proff tennisturnering», skrev de drevne journalistene fra Skien. Og proft ble det. Av værmessige forhold, forferdelige værforhold som synes å ha blitt en følgesvenn for denne turneringen, ble turneringen flyttet innendørs.

Siden Porsgrunn har et veletablert tennismiljø har de selvsagt en hall. Men kun fire baner. Å presse en turnering bestående av 40 spillere inn på fire baner i løpet av en dag er en av de største prøvelsene de sportslig ansvarlige har møtt i hele sitt liv. Allikevel lyktes de. Til tross for noe av den mest defensive tennisen verden noen gang har sett, ble turneringen avgjort gjennom et A- og B-sluttspill for herrer og et rent A-sluttspill for kvinnene.

 

Finalene inne i hallen ble et syn for guder. Omgivelsene skapte en magisk stemning og for en stund glemte spillere og publikummere at de befant seg i Porsgrunn. Etter en kvinnefinale der to barndomsvenninner gikk i strupen på hverandre og en herrefinale der den tapende finalisten gikk ut som en vinner av halve bettingpotten (med vilje?) forlot massene hallen og tok turen tilbake til det vante Skien. For første gang på lang tid var det med vemod det patriotiske skiensfolket forlot den andre byen langs Skienselva. Årets låt var Martin Solveigs «The Night Out». Dette var det ingen som fikk med seg. 

 

I 2013 grodde blomsten videre. Man skulle tro at gudene ønsket å drukne blomsten med en syndeflod av et uvær som ble nedsablet i forkant av turneringen. Mon tro det var syndene fra fjorårets bankett som skylte over oss? Gudene lyktes ikke, og en stresset dugnadsgjeng troppet opp på kunstgress- og grusbanene med godvær i vente. Dermed var det atter en gang duket for nye kamper mellom gamle og nye kumpaner. Motivasjonen var stor i forkant av turneringen, godt hjulpet av prinsippet om at når man gjør noe tre ganger kan det kalles en tradisjon. Undertegnede har selv gjort mange ting tre eller flere ganger, uten at det nødvendigvis kvalifiserer til å kalles en tradisjon, men med SI passet prinsippet godt.

Turneringen i seg selv bød ikke på store overraskelser, noen vil til og med snakke i hjørnene av tennisbanen at «dette blir for dumt, arrangerer de turneringen slik at de selv skal vinne eller»?

Ryktene om kampfiksing gikk, særlig etter herrefinalens hendelser. Den tapende finalist ble selve stempelet på hvordan man ikke skal avgjøre finaler i tennisturneringer. De høye herrer i det internasjonale tennisforbundet fulgte opp saken, men som vanlig ble det ingen represalier etter slike anklager. Turneringen var rett og slett blitt for høyt aktet for å bli rammet av en slik skandale. Om kampfiksingens mørke skygge fant veien inn på de røde gruskorn på Skien Tennisklubb finner vi nok aldri ut av.

 

2014 var året for revansj. De to stående champions skulle få en voldsom nedtur. Faren var stor for at ledelsen i turneringen måtte kjøpe inn nye pokaler dersom de to vant atter en gang. Alle Skiens kluter ble satt inn for å forhindre dette. Arrangørene hadde rett og slett ikke råd til nye pokaler, championene kunne ikke vinne igjen! Det ble sendt minst to tusen takk til tennisgudene da det ble kronet to nye vinnere. Og for noen vinnere det var. Kvinnenes vinner dro god nytte av sin treningsleir til USA i oppkjøringsperioden, mens herrefinalens krone gikk til en mann som ikke er kjent for sine ville nachspielegenskaper, men som dro dem frem på Skien Invitationals afterparty. Det ryktes at han fortsatt ikke har landet, han er inne i en evig lykkerus. Seierherren har fortsatt ikke kommet hjem fra nachspielet. 2014 vil alltid bli stående som året der de forsvarende krefter måtte gi tapt, og gi rom for nye kronbærere. 

 

I 2015 var det klart for femårsjubileum. Egen jubileumslogo var utarbeidet og ryktebørsen slo hardt ned på alle rykter om doping, eller ulovlig trening som vi kaller det i SI-miljøet. Skien Invitational var også tungt inne i teknologiens utvikling gjennom en voldsom dekning av oppkjøringen gjennom nettsaker, spillerbeskrivelser, podcaster og livetrekninger og ikke minst egen SI-dokumentar i forbindelse med 5 år på grusen. Publikum så ikke ut til å få nok SI-stoff! Til selve turneringen ble publikum skuffet da de ikke fant igjen fjorårets vinnere på startstreken. Slik forakt og manglende respekt for turneringen har vi måtte oppleve gang på gang, men det ga i det minste muligheter til andre stjerner til skinne. I et nydelig tennisvær fikk vi oppleve en flott turnering med verdige vinnere, men det vil for alltid være en skamplett i historiebøkene da en av vinnere glimret med sitt fravær på banketten. Fremtidige vinnere – ta lærdom av dette: Skaff deg fri på kvelden.

 

25. juni 2016 skulle vi følge opp femårsjubileet med nok en turnering.  Tilbake på gamle trakter for banketten var vi også, med Blind Dog (Tidligere Burlington Arms red.anm) der All In fikk sitt store gjennombrudd tidligere i karrieren. Etter et års fravær var vinneren i dameklassen 2016 tilbake og tok hjem seieren. En nykommer og den nærmeste en proffspiller vi noen gang har hatt med vant herreturneringen. Med overskriften «Du trenger ikke å være proff for å vinne dette», glimtet TA til med bra dekning, og i tillegg en bildeserie på nett. Imponerende av avisen, som faktisk har hele Telemark å dekke, pluss et eliteserielag i fotball. Den evige nesten-spilleren Djoko Røste var nærmere enn noensinne, og leverte tegn på noe stort da han spilte sin første finale. Han skulle imidlertid måtte vente litt til på å heve pokalen..

 

En nysnekret og oppdatert logo (vår nåværende) satt standarden for SI2017. Med forhåpninger om en ny norsk tennisstjerne i de ordentlige Grand Slams, Casper Ruud, manglet det ikke på inspirasjon i oppkjøringen. Ruud måtte vente enda et år på å vise seg skikkelig frem i Grand Slam-sammenheng, mens SI-deltakerne leverte som aldri før. Styret kjøpte seg nye capser med den nye logoen på, var kry som haner og kjørte for første gang en egen trekningshelg, med livesendinger fra både Skien og Oslo over 2 dager på facebook. En aldeles strålende seier ble det også til alles yndlings-SI-spiller Djoko Røste, som kjempet seg tilbake fra finaletapet i 2016. Fantastiske rammer rundt turneringen ga turneringen ny giv og InFocus ga oss hittil den mest proffe SI-filmen til dags dato. Denne oppsummerer SI-ånden på en helt nydelig måte.

 

SI 2018, foreløpig siste utgave av Skien Invitational, opplevde tidenes deltakerinteresse. Rekordtidlig påmelding og rekord på venteliste fortalte oss at konseptet ikke har gått ut på dato. Det fortalte oss også at SI prioriteres foran brylluper, runde bursdagsfeiringer og andre livshøydepunkt. Ny kunnskap innenfor Excel gjorde både trekning og sportslig gjennomføring til en nytelse for både arrangører, deltakere og publikum. Nye krefter inn i styret kan takkes for det. Vår følgesvenn Casper Ruud leverte endelig i Grand Slams og ga inspirasjon til våre deltakere og nivået på rødgrusen var høyere enn noensinne. Stemningen tok vi med oss videre til banketten der Jonas Røise endelig deltok på banketten som seierherre, til alles store glede. Med lett kløing i skjegget lanserte han sitt kandidatur til SI’s GOAT, men her er historien ikke ferdigskrevet..

 

Historien fortsetter i 2019 og til 10-årsjubileum i 2020. Blir du med på denne? Vi trenger deg som SI-deltaker, publikummer, fan, forelder og barn. For det er slik at hvis vi skal skape historie, trenger vi mennesker til å skrive den.

 

Av Øyvind Gonsholt

2019

POKALENE
Pokalene har vandrepokal som status. Hvis en spiller vinner turneringen 3 år på rad eller 5 ganger til sammen så vil den bli tildelt spilleren for evig tid.